Denne uken kom det et opprop fra kunstnerdypet, iallfall noen av dem, som sa seg forfordelt, eller var det forforstjelt? At bransjeorganisasjonene ikke er velvillig innstilt til fildeling er knapt nytt, men denne gangen var kampanjen frontet av forfattere og utøvere. Gitt det 20. århundres historie gir forfatteropprop meg mange assosiasjoner, ikke alle like gode. …

Hvorfor kommer dette oppropet nå? Det er ikke kopieringteknologien som har endret seg så voldsomt de siste 15 årene. Digitalisering av media har bl.a. ført til bedre kopier, men stort sett var de gamle metodene, magnetbånd og fotokopier, gode nok for andre enn hifi-entusiaster.

Den store forandringen ligger i distribusjon. Verk pleide å bli distribuert i pakker: plater, bøker, filmer. Det ga de som kontrollerte distribusjonsnettene god kontroll, en kontroll de nå er i ferd med å miste. De største utfordringen i å gå fra sultende kunstner til fetert kunstner er først å bli antatt, deretter å bli anerkjent. I større grad har kunsteren selv mulighet til å styre denne prosessen. Dette er bra, men det er ikke bra nok.

La meg postulere to ekstreme scenarier, ett hvor all kopiering og distribusjon av en annens verk er fullstendig ulovlig, og ett hvor all kopiering og distribusjon av annens verk er fullstendig lovlig. Det er ganske åpenbart at selv om ingen av scenariene er ideelle ville samfunnet tjene mer på det siste scenariet enn det første, kunsten ville være tilgjengelig for alle som har glede av den.

Mindre åpenbart er det at det ville gjelde de fleste av kunstnerne også. Musikere refererer andre musikere, og mens forfattere er ment å sitte i et klaustrofobt lite rom med et tastatur foran seg og en flaske rødvin ved siden av det unafektet av verden rundt seg trenger de også å formidle verket sitt.

I dag er vi mye nærmere det andre scenariet enn vi var for tjue år siden. Den første forskjellen er hvor mye mer kunst og kunnskap som er tilgjengelig nå enn da. Den andre forskjellen er hvor mange av disse som frivillig publiserer gratis, denne bloggen og alt annet på opera.com, eller Facebook, eller alle andre tilsvarende nettsteder er tilgjengelig gratis og forfatterne er inneforstått med dette. Det finnes andre nettsteder hvor de mer kommersielt orienterte forfatterne i det minste sørger for å få en skjerv av reklameinntektene.

Jeg gjør ikke det fordi jeg er nær bunnen av en pyramide som gjelder enten du er forfatter, musiker, eller fotballspiller. De fleste vil aldri bli antatt av et forlag eller plateselskap. I gamle dager måtte de, vi, egenpublisere, noe som var svært dyrt. Dette var egentlig bra fordi de fleste manuskripter er fortvilt elendig søppel. Dessverre var ikke publiseringsfilteret godt nok, som Syphilia's fornøyelige sommerføljetong ettertrykkelig viste.

Midtskiktet er forfatterne på gølvet, de som tjener en nesten akseptabel lønn. Dette skiktet er todelt mellom de som essensielt er hobbyforfattere, som gir ut en håndfull bøker i sin karriere, og de produktive forfatterne.

Til slutt har du toppen av pyramiden, fotballstjernene med millioninntektene. Det er de som tjener store penger på verkene de produserer, langt mer enn det er mulig å tjene i en normal jobb.

Jo mer du tjener jo mer vil du tape på uautorisert fildeling. Hvor store tapene vil være kan det være mulig å anslå. Det vanligste anslaget, antall antatte nedlastinger ganger fullpris for verket, er statistisk nonsens. Tapet vil bestå i et lavere antall solgte eksemplarer til en lavere pris. Du vil også vinne noe på fildeling, primært gratis målrettet markedsføring. Verdien av dette er vanskeligere å anslå, for noen vil gevinsten være større enn tapet. Slik det fungerer i dag vil jeg si det gjelder nesten alle norske forfattere, mens flere musikere kan komme tapende ut av det. Filmmakere vil antageligvis tape mest.

Men kunstnerfokuset har et annet perspektiv. Opphavspersonen får bare en liten andel av den totale summen konsumentene betaler, alt medregnet vil det typisk være en ensifret prosentandel. Resten går til produksjons- og distribusjonskostnadene og alle mellommennene. Det betyr ikke at plateselskapene og forlangsbransjen er utbyttende profitører, den samme pyramiden gjelder for dem. En håndfull har vanvittige inntekter, mange hangler og flere sliter, og på bånn er det pur idealisme.

Hvis distribusjon og produsjon kan radikalt forenkles kan potensielt mer av inntektene gå tilbake til opphavspersonene, minus prosenter til konsulentttjenester. Løftet teknologien gir er derfor høyere og raskere inntekter til forfatterne og musikerne. Erfaringene så langt er mer blandet. Trusselen en protokoll som f.eks. BitTorrent utgjør til storparten av undertegnerne er ikke at de vil tape salgsinntekter på grunn av fildelingen, men at de ikke vil å være å finne der. Jeg finner det usannsynlig at f.eks The Pirate Bay vil ha mer enn hundre av de (i dag) 2387 undertegnende. Selv om The Pirate Bay kan tilby flere titler enn noen detaljisthandel er det ikke tilstrekkelig for å støtte den bredden av kulturliv som er ønsket her i landet. En bredere Pirate Bay ville derfor være et bedre krav.

Med dette som bakgrunn foreslår jeg følgende kampanje. De som har skrevet under på oppropet over ønsker seg ikke å bli filforfordelt. Hva med å ta dem på ordet? Hvis du laster ned norske åndsverk sjekk listen over. Er opphavspersonen på listen la vær å laste ned verket. Du kan stadig kjøpe verket i tradisjonelle kanaler. Det er ingen grunn til å gå til noe så surmaget som en boikott, bare la være å laste ned og distribuere verket på annet vis.